Med utstrakte armer
tok engelen imot,
og i samme øyeblikk
du smerten forlot.
Jeg tror
at du vandret takknemlig og glad,
inn i den fredfulle, himmelske stad…
…rett til et flott og festdekket bord,
med Jesus ved din side og englekor,
sammen med alle de
kjære som har vandret før,
til dette herlige sted hvor roser aldri dør.
Himmelen er kommet oss alle så nær,
klart du kan se oss fra der hvor du er!
Vi møtes igjen – det er ikke over,
men
jeg tenker på deg når jeg er våken og når jeg sover,
dine gode klemmer – med lengsel og savn,
det er som jeg hører du hvisker mitt navn,
og sier: ”Her har du engelen min,
jeg er framme ved målet
– nå er engelen din!”
"Framme" er det sterkeste og mest personlige diktet jeg noengang har skrevet. Jeg leste det i kirken i mammas begravelse. Háper det kan váre
til tróst og hjelp for andre i samme situasjon.